Et kjennetegn som ofte tilskrives siste-dagers-hellige er at de tar vare på sine egne. Selv om dette som regel regnes som en kompliment, forteller det bare halve historien. Mormoner ser også utover. Praksisen med samarbeid blant mormoner strekker seg også til større samfunn og religiøse grupper. Et samfunn som styrker seg selv, har mye større kapasitet til å hjelpe andre samfunn.
Et eksempel på dette fokuset utover finnes i Monterrey, California, hvor siste-dagers-hellige forsamlinger de siste tre årene har sluttet seg til andre kristne forsamlinger for å hjelpe de fattige og trengende. De gir mat til dem som ikke kan brødfø seg selv, og trøst og hjelp i vanskelige tider. Dette interreligiøse fellesskapet planlegger og organiserer muligheter for sine trosfeller til å utføre tjeneste sammen. Tilsvarende innsats foregår på mange steder uten at det blir gjort noe stort nummer av det.
Hva ligger så bak mormonenes fellesskapsetikk?
På mange måter strekker mormonenes samfunnsliv seg etter modellen av den tidlige kristendommen. Dette samfunnet av hellige sammenlignet sine felles foretagender med “Kristi legeme”. På samme måte som de forskjellige deler av kroppen samarbeider, bidrar hver enkelt til helheten. Slik er det også med de siste-dagers-hellige.
Det trenger ikke være et paradoks, ettersom Los Angeles Times nylig hevdet at mormonenes tro er “forankret i både selvhjulpenhet og fellesskapsidealisme”. Verdiene felles ansvar og engasjement hjalp mormonene å bygge bosettinger over hele ørkenen i den amerikanske Vesten. Individuell suksess hjelper ikke bare den enkelte, men gjør det mulig å bygge opp et større gode. Den virkelige historien om mormonene er fellesskapets suksess.
Idet han utdypet denne praksisen med solidaritet, forklarte en forfatter fra The New Republic at dagens mormonisme “utgjør vårt lands lengste eksperiment med fellesskapsidealisme og fremmer en etikk for byrdefordeling fra nybyggertiden som har gått tapt i det moderne Amerika”. En annen fra The New York Times hevdet at “det er ingen befolkningsgruppe i Amerika som lever ut denne visjonen om det gode samfunnet helt som de siste-dagers-hellige”.
Intet skille mellom deg og din neste
Et grunnleggende premiss for mormonsamfunnet er at det ikke er noe skille mellom deg og din neste. Ditt velvære er knyttet til din nestes velvære. Mormons bok understreker at “enhver skulle akte sin neste som seg selv”. Og neste betyr ikke bare et annet medlem av Kirken. Det innbefatter alle i vår samhandling med samfunnet. Siste-dagers-hellige tror at vi alle tilhører den samme guddommelige familie. Våre relasjoner med menneskene rundt oss har varig betydning. Mormonenes skrifter forklarer: “Og den samme sosiale omgang som finnes blant oss her [i jordelivet], vil finnes blant oss der [i evigheten], men der vil den være ledsaget av evig herlighet.” Himmelen består i bunn og grunn av relasjoner.
Når de blir døpt inn i troen, forplikter siste-dagers-hellige seg til å “bære hverandres byrder” og “sørge med dem som sørger”. Å engasjere seg i andres problemer kommer ikke i veien for å elske dem, det gjør det mulig å elske dem. Newsweek sa det riktig: “Uansett hvor mormoner bor, er de alltid en del av et nettverk av gjensidig omtanke. I mormonenes teologi er alle en tjener av et eller annet slag, alle er på en eller annen måte i posisjon til å gjøre godt mot andre og til å la andre gjøre godt mot seg. Det er en omsorgspakt av det 21. århundre.” Det er denne toveis-forpliktelsen som gjør fellesskap mulig.
Å være i andres tjeneste
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har en rekke programmer som oppmuntrer dens medlemmer til først å tenke på sin neste. Mormoner bidrar med donasjoner til et velferdsprogram som drives, administreres og gjennomføres av både rike og fattige medlemmer. Alle bidrar til systemet. Og du behøver ikke å være mormon for å delta. Enten man er blitt syk, har mistet en forsørger eller ikke finner arbeid, arbeider dette nettverket av medfølelse hardt for å få folk på fote igjen. Vonde ting skjer med alle, uansett hvor de bor. I tillegg, når katastrofer rammer rundt om i verden, tilbyr frivillige fra Kirken en hjelpende hånd. Det er til enhver tid tjenestemisjonærer som samarbeider med lokale og internasjonale hjelpeorganisasjoner for å redusere fattigdom, forebygge sykdom og hjelpe funksjonshemmede.
Kanskje viktigere enn formelle programmer, er en kultur av spontan tjenestegjerning. Uselviske handlinger utført i stillhet er vanlig blant de siste-dagers-hellige – en mor og datter som organiserer hjelpepakker til orkanofre, unge gutter som hjelper sine fedre å måke snø fra en enkes oppkjørsel, en familie som samarbeider om å stelle hagen til en syk nabo. Med én liten handling etter den andre utvikler et trosfellesskap vaner som blir til karakter. Religion er mange ting – lære, ritualer, bud og mye mer. Men i hverdagens rutine ber Gud oss om å være “i deres medmenneskers tjeneste.”
Mormonene bygger frivillighetskultur
Å bygge et fellesskap er ikke lett. Som enhver menneskelig bestrebelse, kan det være kaotisk og skremmende. I tillegg til ærbødighet og selvrefleksjon i mormonenes gudsdyrkelse, er en av de første tingene en siste-dagers-hellig lærer at religion er en form for arbeid. Kirken er ikke et sted hvor man slår seg til ro i en trivselssone. Man må utvikle seg. Ettersom Kirken ikke drives av et faglært, betalt presteskap, leder medlemmene den selv, under veiledning av legledere. Enten man er voksen, tenåring eller barn, holder alle forsamlingsbønn, taler og leksjoner. Vanlige mødre og fedre leder ungdomsorganisasjoner og tjenesteprosjekter. I disse tjenestegjerningene utvikler siste-dagers-hellige kjærlighet til dem de tjener. Det er vanskelig å søke åndelighet og samtidig unngå mennesker, med alle deres unike personlighetstrekk. Åndelighet består i stor grad av hvordan vi behandler mennesker.
I land over hele verden har mormoner som mål å bringe sine fellesskapsverdier og sin velvilje ut i storsamfunnet. De er stadig mer integrert i lokale nabolag og lokalsamfunn. Kirkens president Thomas S. Monson har understreket “ansvaret for å være aktive i lokalsamfunnene hvor vi bor”. Du kan like gjerne finne en siste-dagers-hellig i skolens foreldreråd som i et lokalt suppekjøkken eller en interreligiøs gruppe. Siste-dagers-hellige står sammen med utallige andre gode mennesker i verden som prøver å løse vanskelige problemer som møter oss alle. Joseph Smith, Kirkens grunnlegger, sier følgende om denne aspirasjonen: “Et menneske som er fylt med Guds kjærlighet, er ikke tilfreds med bare å velsigne sin familie, men reiser omkring i hele verden, ivrig oppsatt på å velsigne hele menneskeheten.”
Engelsk versjon: http://www.mormonnewsroom.org/article/the-mormon-ethic-of-community