Kirkens veldedighetstjeneste har drevet humanitær innsats i 30 år

George Bennett og Lyle Archibald, pensjonerte leger som virker sammen med annet helsepersonell, reiser til utviklingsland flere ganger i året for å gi opplæring til lokale helseministere og medisinsk personell. De bidrar med sin tid og sine ferdigheter som en del av Kirkens veldedighetstjeneste, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges humanitære arm. Bennett og Archibald samarbeider med 246 frivillige fagfolk og mer enn 80 humanitærtjenestemisjonærer som utfører feltarbeid over hele verden. Etter hvert som humanitærprogrammet har vokst de siste 30 årene, har flere faglærte meldt seg frivillig til å bidra til å gjennomføre de åtte hovedprogrammene i regi av Kirkens veldedighetstjeneste.

Denne målrettede verdensomspennende innsatsen begynte med at Kirkens president Spencer W. Kimball (1895-1985) i 1985 oppfordret medlemmer i USA og Canada til å ha en spesiell faste for dem som var rammet av sult og tørke i Etiopia. Det var ikke første gang Kirkens medlemmer hjalp til ved internasjonale kriser. For eksempel utpekte Brigham Young “bønder til indianerne” under bosettingen av Utah-territoriet, Kirkens kvinner bidro med mer enn 200 000 skjepper hvete til de nødlidende etter 1. verdenskrig, mat og legemidler ble distribuert i stor skala i det krigsherjede Europa i 1946-47, medlemmer samarbeidet med personer fra andre trossamfunn om å hjelpe til etter et jordskjelv i Hellas i 1953, og de ga omfattende assistanse til flyktninger i kjølvannet av Vietnam-konflikten. Resultatene av Det første presidentskaps anmodning om bidrag etter den spesielle fasten (avstå fra mat og drikke over to påfølgende måltider) i 1985, overgikk fullstendig det Kirkens ledere hadde forventet. Ca. 6,4 millioner dollar ble samlet inn til arbeidet. Kirken samarbeidet så med andre internasjonale hjelpeorganisasjoner om å levere hjelpeforsyninger til det krigsherjede og tørkerammede Etiopia. I lys av disse vellykkede organiserte humanitærinnsatsene, informerte president Thomas S. Monson Kirkens medlemmer i 1990: “Vi har et ansvar for å gi både hjelp og håp til de sultne, de hjemløse og de undertrykte, både hjemme og ute.”

Hjelpeorganisasjonen Kirkens veldedighetstjeneste fokuserer på nødhjelp, et forsøk på å bidra til både umiddelbare og langsiktige behov ved naturkatastrofer som for eksempel syklonen på stillehavsøya Vanuatu nylig, hvor det ble delt ut nødforsyninger. I mange år har frivillig helsepersonell gitt kolleger i utviklingsland opplæring i teknikker for gjenopplivning av nyfødte. Dette programmet har nå blitt utvidet til også å omfatte pleie for mødre. I et forsøk på å øke personlig selvhjulpenhet, gir de frivillige lokalbefolkningen opplæring i matproduksjon og ernæring. Et annet program fokuserer på diagnose og behandling av synsproblemer, og sørger for utstyr og forsyninger til synsundersøkelser og mulige operasjoner. I mange deler av verden er det begrenset tilgang på rent vann. Kirkens veldedighetstjeneste bidrar til å bygge vann- og sanitæranlegg som gir en mer praktisk og ren drikkevannsforsyning. Kirkens veldedighetstjeneste samarbeider også med andre hjelpeorganisasjoner om å gjennomføre vaksinekampanjer for å redusere sykdommer som kan forebygges. I fjor sørget for eksempel nesten 60 000 rullestoler for økt bevegelsesfrihet til mange i nød. Det siste initiativet innebar en rekke samfunnsprosjekter som først og fremst fokuserte på flyktninger over hele verden.

I juni 2014 reiste dr. George Bennett, en anestesilege fra Ivins, Utah, til Tadsjikistan som medisinsk instruktør. Bennett og hans hustru Marcia samarbeidet med lokale helsemyndigheter, leger, jordmødre og sykepleiere fra hele landet om å presentere en ny teknikk for mors helse. Bror og søster Bennett, som begge er i 70-årene, virket i nesten elleve år som frivillige i det internasjonale programmet for mødre- og nyfødtpleie, og bidrar nå til et pilotprogram utviklet av Jhpiego, en ideell helseorganisasjon tilknyttet Johns Hopkins University og Verdens helseorganisasjon. Teknikken bidrar til å behandle blødninger i barseltiden, tidligere den fremste årsaken til dødeligheten blant mødre i Tadsjikistan. Teknikken har allerede redusert antall dødsfall merkbart. “Du ser hvor godt prosjektet lykkes når du underviser og sørger for nødvendig utstyr, og de driver prosjektet videre på egenhånd – de holder det virkelig gående,” sier Marcia Bennett. “Da vet du at du virkelig har gjort en forskjell i et lands helsepraksis.”

På et annet kontinent organiserte dr. Lyle Archibald, en pensjonert onkolog som har vært frivillig i Kirkens veldedighetstjeneste i seks år, et team for å dekke behovene til det eneste kreftsykehuset i Paraguay. “Vi sendte et granskningsteam av spesialistleger, en om gangen for ikke å overvelde det lokale helsepersonellet,” forklarer Archibald. “Vi ønsket å vurdere behovene deres og utvikle programmer som ville hjelpe dem å yte best mulig pleie.” Archibalds prosjekt sørget til slutt for opplæringsprogrammer som omfattet foreslåtte operasjonsteknikker og hjalp lokalt helsepersonell å maksimere effektiviteten av utstyr de allerede har. “Vi har ikke tenkt å gjenskape lokal infrastruktur,” forklarer Gustavo Estrada, feltleder for Kirkens humanitærtjeneste. “Lokale problemer trenger lokale løsninger og bruk av lokale ressurser. Vi samarbeider med organisasjoner som har utviklet seg lokalt, slik at vi kan ha størst mulig innvirkning på behovene.”

I 1985 markerte den lokaliserte innsatsen i Etiopia første gang fasteoffer ble brukt til humanitærhjelp. (Fasteoffer brukes vanligvis til å hjelpe og støtte trengende medlemmer av Kirken i deres lokale omstendigheter.) Medlemmer fortsatte å yte frivillige bidrag, og i 1991 ble de oppfordret til å skrive “humanitære behov” på ʻAnnet'-linjen på den standardiserte bidragsseddelen. I 1996 ble det lagt til en egen ‘Humanitær’-linje på bidragsseddelen. Alle bidrag til humanitærfondet, midler fra medlemmer over hele verden, går direkte til å støtte Kirkens innsats for å hjelpe verdens trengende, uavhengig av tro, rase eller omstendigheter. Andre kostnader i forbindelse med donerte forsyninger, opplæring og forsendelse dekkes av Kirken, slik at pengebidragene går direkte til å dekke de trengendes behov. Kirkens humanitære ledere samarbeider også med andre helse-, hjelpe- og frivillige organisasjoner for å få mest mulig ut av sin innsats i felten.

Etter 30 år siden den første forespørselen om frivillige pengebidrag, strekker Kirkens humanitærinnsats seg nå mye lenger enn til sine egne medlemmer og når hundretusenvis av enkeltpersoner, spesielt i den tredje verden eller utviklingsland. I 2014 nådde for eksempel hjelpen 131 land og påvirket nesten 1,2 millioner personer. “Den slags kjærlighet er mer enn bistand,” forklarer Sharon Eubank, leder for Kirkens veldedighetstjeneste. “Når den gjennomføres under riktige prinsipper, vektlegger den verdighet, enkeltmenneskets verdi, samarbeid, samhold, offer og forsikring om at ingen er for fattig eller for funksjonshemmet eller for marginalisert til å bidra med noe av verdi.”