Budskap fra eldste Gérald Caussé i presidentskapet for området Europa

Jeg møtte Laura i Cadiz i Spania på en stavskonferanse. Jeg husker hennes strålende smil da hun reiste seg under søndagens møte for å bekjentgjøre at hun snart skulle reise på misjon til Chile, og bar et levende vitnesbyrd om evangeliet. I realiteten ville Lauras misjonskall trolig ikke ha blitt noe av om det ikke var for hennes Institutt-lærers tro. Denne mannen, som var langt fra fornøyd med å bare undervise i stavens Institutt-klasse, hadde begynt å besøke dem som ikke kom, for personlig å oppfordre dem til å delta på kurset. Én dag han kom hjem, hadde han helt mistet motet. Han hadde blitt avvist av flere unge voksne som sa de ikke trengte kurset hans for å være lykkelige. Han gikk rett til rommet sitt og knelte ned for å bønnfalle Frelseren om trøst. Plutselig følte han fred, og et navn dukket opp i tankene hans: Laura. Laura var en ung voksen i staven som ikke hadde vært i kirken på cirka et år. Han fikk en klar følelse av at han måtte besøke henne og oppfordre henne til å komme tilbake til kirken, og ikke minst få henne til å bestemme seg for å reise på misjon! Svært overrasket bestemte han seg for å følge Åndens tilskyndelser, og dro for å besøke Laura hjemme hos hennes foreldre. Hun gikk med på å ta imot ham. Hun lyttet oppmerksomt mens han bar vitnesbyrd om omvendelsens prinsipp og Frelserens uendelige kjærlighet. Da han nevnte lignelsen om den fortapte sønn, begynte de begge å gråte. Hun lovet å komme på kirkens møter påfølgende søndag. Så, til lærerens store forundring, tilføyde hun, skjelvende av følelser: “Jeg vil reise på misjon!” Oppfordringens prinsipp står sentralt i Jesu Kristi evangelium. Hvor mange ganger har ikke Jesus selv oppfordret oss til å komme til ham, “som en høne samler kyllingene sine under vingene”. (2) Hans hender er utrakt og hans barmhjertige røst oppfordrer oss: “Min barmhjertighets arm er utrakt mot dere, og hver den som vil komme, ham vil jeg ta imot, og velsignet er de som kommer til meg.” (3) Han gjør oss, sine disipler, til utsendinger for hans oppfordring. “Har dere noen som er syke blant dere? Bring dem hit. Har dere noen som er lamme eller blinde eller halte eller krøplinger eller spedalske eller invalide eller som er døve eller som er plaget på en eller annen måte? Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med dere, mitt indre er fylt av barmhjertighet.” (4) Å bringe andre til Kristus innebærer mer enn å bare snakke med dem eller til og med undervise dem. Når vi vet at det ikke er “sannsynlig at folk vil forandre seg hvis de ikke får en oppfordring om å gjøre det”(1), skulle all vår undervisning føre til en konkret oppfordring til å handle. Er vi tilfreds med bare å snakke med våre venner om evangeliet, eller oppfordrer vi dem til å lese Mormons bok, komme til kirken eller ta imot misjonærene? Holder vi kontakt med våre mindre aktive brødre og søstre, eller går vi lenger og oppfordrer dem til å komme på kirkens møter eller dra til templet? Underviser vi i viktigheten av å reise på misjon, eller oppfordrer vi den enkelte unge mann til å reise på misjon? Avslutter vi våre leksjoner med å oppfordre elevene til å forandre noe i sitt liv? Blir hvert eneste medlem av Kirken personlig oppfordret av sine ledere til å motta evangeliets uunnværlige ordinanser? Noen ganger er vi kanskje redd for å bli avvist, eller vi frykter den andres reaksjon. Eller kanskje vi dømmer dem og tror at de ikke er klare, ikke er verdige eller ganske enkelt ikke er i stand til å ta imot vår oppfordring. I virkeligheten kjenner jeg til få omstendigheter som skulle hindre oss i å gi en oppfordring. Å oppfordre noen er, fremfor alt, å handle i tro og kjærlighet. Hvis vi oppfordrer på Herrens måte, har vi blitt lovet at de han har forberedt, vil gjenkjenne hans røst i vår. Den gode hyrde sier: “Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.” (5) Denne milde, lave røsten er tilstrekkelig sterk til å motivere folk til å forandre seg. Områdepresidentskapet satte seg nylig som mål å doble antall aktive medlemmer i Europa i løpet av de neste ti år. Denne visjonen trenger hverken programmer, innfløkte organisasjoner eller spesielle hjelpemidler for å kunne bli oppfylt. Den er avhengig av alles tro. Dersom hvert medlem av Kirken bringer tilbake én sjel til Kristus, vil det være nok til å doble fremmøtet i alle menigheter og grener i Europa. Jeg vet vi kan klare det. Vi må oppfordre andre på Herrens måte. (1) Forkynn mitt evangelium, s. 200
(2) 3 Nephi 10:4
(3) 3 Nephi 9:14
(4) 3 Nephi 17:7
(5) Johannes 10:27