Rasespørsmål

Det er over 30 år siden Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige begynte å ordinere sine medlemmer av afrikansk avstamning til prestedømmet.

Det var et vendepunkt i Kirkens historie, med implikasjoner ikke bare for medlemmer i USA, men for Kirken over hele verden.

Den entusiasme som endringen i praksis ble møtt med av Kirkens medlemmer overalt, fikk stor oppmerksomhet den gangen. Ken Woodward, religionsskribent for Newsweek, skrev i bladets nummer 19. juni 1978:

Åpenbaringen kom overraskende på fotgjengere i Salt Lake City. En mann som hadde stilt sin bærbare radio inn på en kirkeeid kanal, ropte ivrig til arbeidere ved Kirkens hovedkvarter: “De har nettopp kunngjort at sorte kan få prestedømmet!” James Dawson, et av to sorte medlemmer i det berømte Tabernakelkoret, fortalte andre hellige: ʻMin tro er styrket, og jeg er veldig glad.ʼ

Andre steder ringte hvite og sorte medlemmer av Kirken hverandre, tutet med bilhorn i gaten og møttes i grupper for å diskutere kunngjøringen som kom så brått etter en svært betydelig åndelig opplevelse for Kirkens daværende president, Spencer W. Kimball, og Kirkens andre apostler.

Newsweeks Woodward spådde videre at de neste trinnene sannsynlig ville være å etablere sorte forsamlinger under ledelse av sorte eldster.

Woodwards spådommer er treffende. Selv i 1978, et tiår etter at borgerrettighetsbevegelsen forandret Amerika, fortsatte kirkegjengere i mange kirkesamfunn over hele landet i praksis å være segregerte. De fleste sorte gikk fremdeles i kirken sammen med sorte, og de fleste hvite sammen med hvite. Få ordinerte sorte pastorer talte i hvite forsamlinger, og diskriminering i andre former eksisterte fortsatt mange år senere.

Faktisk forekom ikke noe av dette i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det var aldri noen policy om segregerte menigheter. Der hvor mormoner av ulike rase eller etnisk bakgrunn har levd som naboer, har de alltid gått i kirken sammen gjennom hele Kirkens historie. Sorte hadde lenge før 1978 blitt døpt som medlemmer, forkynt fra prekestolen og holdt bønn i hovedsakelig hvite forsamlinger – ingen av disse tingene krevde at medlemmet måtte ha et embede i prestedømmet.

Etter å ha kunngjort endringen i juni 1978, begynte Kirken umiddelbart å ordinere aktive sorte mannlige medlemmer til prestedømsembeder der de deltok i hele verden. Det første templet i Afrika ble bygget i Syd-Afrika i 1981, og ytterligere to – i Ghana og Nigeria – ble innviet mer nylig.[NO TRANSLATION] 

En overskrift i Washington Post i 2007 omtalte “den verdensomspennende mormonismens nye ansikt”. New York Times bemerket i en artikkel i 2005 at en ny kirkebygning i byen var “en av de mest rasemessig integrerte forsamlinger i Harlem, med cirka like mange hvite og sorte kirkegjengere”.

Blant de generelt positive medieoppslagene har det vært noen få unntak, spesielt i den intense atmosfæren i forbindelse med en valgkamp.

Ahmad Corbitt, en afro-amerikaner som er president for en stav (tilsvarende et bispedømme) i New Jersey, sa at sporadiske beskyldninger om rasisme rettet mot Kirken skulle “ses som det de er”.

“Jeg tror alle forstår at folk sier ting av politiske grunner som ganske enkelt ikke stemmer overens med fakta,” sa Corbitt.

Corbitt leder en av de mer mangfoldige stavene i Kirken. Selv om det er flest hvite medlemmer, har hver av hans tolv forsamlinger medlemmer av ulik etnisk bakgrunn. Tre av hans forsamlinger er spanskspråklige, og Corbitts eget presidentskap med tre medlemmer består av en hvit rådgiver og en Tongansk rådgiver.

“Den som sier at Kirken er rasistisk, snakker ikke av erfaring og har ingen anelse om den rasemessige harmoni vi nyter som kirkefamilie,” sa Corbitt. “Det kan jo hende at enkelte fargede medlemmer har hatt en negativ opplevelse her eller der i vår kirke med over 14 millioner medlemmer. Men på utallige møter med medlemmer og ledere av Kirken på alle nivåer i årenes løp har jeg aldri opplevd noe som på noen måte kan oppfattes som rasisme.”

Tony Parker, en annen afrikansk-amerikansk stavspresident, fører tilsyn med ni forsamlinger i Atlanta-området, inkludert én som blir ledet av en sort biskop. Parker har vært medlem av mormonenes tro i 25 år.

“Jeg er et bedre menneske nå enn jeg var da,” sier Parker. “Jeg føler meg bedre. Det har vært år med personlig vekst og berikelse.”

Parker sier han har et enkelt svar til kritikere utenfor Kirken. “Hvis noen tror at Kirken er rasistisk, er det bare å komme og se. De kan sitte på sidelinjen i vår kirke og følge med, eller snakke med medlemmer.”

På spørsmål om han noen gang hadde møtt en fordomsfull kommentar fra en annen siste-dagers-hellig, sier Parker: “Min erfaring har vært nesten utelukkende positiv. Visst har det vært sporadiske humper i veien, men ingenting som kan skade min personlige overbevisning.