Overgrep mot barn

Overgrep mot et barn vekker i oss en intensitet og et spekter av følelser som ikke på tilstrekkelig vis kan uttrykkes med ord. Kanskje denne forbrytelsen gjør så sterkt inntrykk på oss fordi vi husker hvordan det var å holde våre egne barn for første gang – den overveldende følelsen av kjærlighet og de dypeste forelderinstinkter som får oss til å ville fostre, undervise og beskytte. Det er sjokkerende, nesten ufattelig, at noen vil skade et barn. Det er den verste form for svik.

Samfunnet forener seg og reiser seg for å luke ut barnemishandling. Om og om igjen ser vi at hele lokalsamfunn mobiliseres for å lete etter barn som fryktes kidnappet og mishandlet. Det er nasjonale nyheter når et eneste barn er i fare.

Men barnemishandling har ikke alltid preget nyhetsbildet. Dette ondet lurte i skyggene, for det meste usett, nesten alltid unevnelig. Men selv før temaet kom frem i rampelyset i USA, gikk Gordon B. Hinckley, tidligere president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, offentlig ut og fordømte overgrep mot barn som et forferdelig onde. Tidlig på 1980-tallet tok han våre tanker og følelser på kornet da han sa følgende i en verdensomspennende konferansesending: “Jeg er glad for at det er en økende bevissthet blant folk når det gjelder dette lumske ondet. Utnyttelse av barn . . . for å tilfredsstille ens sadistiske ønsker, er synd av verste sort.”

Hvilket annet standpunkt kunne Kirken ha tatt? Dette rører ved kjernen i Kirkens lære. Små barn er uskyldige og dyrebare i Guds øyne. Jesus Kristus opplevde noen av sine mest gripende øyeblikk med barn, og sparte sin sterkeste språkbruk til dem som forgriper seg mot dem. “Den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp” (Matteus 18:6). Dessuten er familien Kirkens grunnleggende enhet. Barna deltar på Kirkens møter sammen med sine foreldre. Kirkens praksis omfatter en ukentlig familiekveld, da andre interesser settes tilside for å styrke båndene i familien. I familien trekker foreldrene veksler på hverandre for å oppelske og beskytte sine barn ved å skape et miljø hvor barna kan vokse og utvikle seg i en atmosfære av kjærlighet og støtte. Kirken er et samlingssted for familier som er fast besluttet på å oppdra sine barn med åndelige verdinormer. Både Kirken og familien er i høyeste grad opptatt av barnas ve og vel.

I dette dokumentet fremsettes temaet overgrep mot barn fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges perspektiv. Hva gjøres for å bekjempe det? Hva gjør Kirken for ofre av det? Har det vært rettssaker og forlik, og i så fall, hvorfor? Hvordan håndterer Kirken dem som mishandler barn? Hvordan skiller denne kirkens erfaringer seg ut fra andre religioner og verdslige organisasjoners, og hva er likhetene? I disse fem sidene blir slike spørsmål gransket.

Beskyttelse av barna

Kirkens rolle i samfunnets krig mot overgrep er å lære alt vi kan, takle problemet slik det finnes og dele våre erfaringer med andre som har tilsvarende motivasjon.

Hvem er presteskapet?

Kirken har et legpresteskap. Ledere for forsamlinger i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kalles biskoper. Biskoper velges ut blant de lokale medlemmene for å virke på frivillig basis i omtrent fem år. De fleste har bodd i lokalsamfunnet lenge og ser på medlemmene av forsamlingen som personlige venner og naboer. De fleste biskoper har også egne barn, ofte små barn, som går i kirken og deltar på dens aktiviteter. Biskoper er derfor allerede i utgangspunktet sterkt opptatt av kirkefellesskapets sikkerhet og velvære. Når en overgriper er en trussel mot forsamlingens sikkerhet, er det intet som kan holde biskopen tilbake, hverken økonomisk eller på annet vis, fra å beskytte sin kirkefamilie slik de ville gjort med sin egen.

Biskoper mottar ingen lønn eller økonomisk godtgjørelse av noe slag. De er heller ikke isolerte medlemmer av presteskapet. Det finnes ingen spesiell orden i Kirken de kan tilhøre. Siste-dagers-hellige biskoper bor i lokalsamfunnet og utfører sitt vanlige arbeid som alle andre. Ettersom de utfører sitt biskopsembede for det meste i helgene og om kveldene, er dette bare mulig ved å få hjelp av et stort antall andre medlemmer av forsamlingen.

Biskopen kan være lærer, lege eller forretningsmann. En bibliotekar kan for eksempel bli kalt til å hjelpe ham med undervise en søndagsskoleklasse for 6-åringer. En kvinnelig farmasøyt kan lede organisasjonen for barn i alderen 3-11. Disse kallene er midlertidige og forandres ofte, men alle som virker i dem etter invitasjon fra biskopen, forventes å etterleve sin religions læresetninger. Sentralt blant disse står respekt for familien og naturligvis barn.

Hva betyr vel et navn?

Det er en annen viktig dimensjon ved Kirkens legpresteskap som er viktig å forstå, både for jurister, journalister og andre som er opptatt av barnemishandling.

Så å si alle aktive medlemmer av en siste-dagers-hellig forsamling har en eller annen ansvarsfull stilling som hjelper biskopen å gjøre sin jobb. Når det gjelder verdige menn og gutter fra 12 år og oppover, tilhører alle Kirkens prestedømme. Normalt vil en 12 år gammel ung mann som går i kirken, regelmessig bli ordinert til diakon. Han blir lærer når han blir 14, og prest når han blir 16. De fleste voksne menn blir ordinert til eldster eller høyprester. Men det å bli ordinert til prestedømmet og ha tittelen prest, eldste eller høyprest, gir ikke i seg selv en person noen myndighet i forsamlingen eller gjør ham til en leder. Andre medlemmer av Kirken viser ham ingen spesiell heder eller respekt for dette. Faktisk er det slik at selv om en mann bryter all kontakt med Kirken, vil han fortsette å være eldste eller høyprest så lenge han står som medlem av Kirken.

Iblant ser man avisartikler med overskrifter som “Mormonleder anklaget for overgrep mot barn”. Noen aktorer er klar over at de ved å bruke betegnelser som “høyprest” får det til å virke som om en med stor myndighet har brutt loven. Dermed øker sjokkeffekten på juryer og nyhetsmediene. Denne slutningen er falsk.

Medlemmene engasjeres for å stanse barnemishandling

En siste-dagers-hellig forsamling er som en stor familie, en gruppe mennesker som samarbeider i en atmosfære av gjensidig støtte. Kirken har lenge oppfordret familier til å ta opp og snakke om barnemishandling og lære hvordan de kan oppdage og forebygge slike tragedier. Siden 1976 har det vært over 50 artikler i Kirkens publikasjoner som har fordømt barnemishandling eller opplyst medlemmene om det. Kirkens ledere har talt om emnet mer enn 30 ganger på Kirkens verdensomfattende konferanser. Overgrep mot barn er tema for en leksjon som regelmessig blir holdt på Søndagsskolens møter.

Kirken har også utarbeidet omfattende opplæringsmateriell og videofilmer. Dette materiellet benyttes til å lære Kirkens ledere hvordan de kan oppdage og reagere på slike overgrep. En hjelpetelefon som er bemannet av profesjonelle rådgivere 24 timer i døgnet, gir de lokale lederne tilpassede råd slik at de kan iverksette riktige tiltak i hvert enkelt tilfelle.

Dessuten gjør Kirken alt den kan for å styrke familien. Alle enkeltpersoner og institusjoner må gjøre sitt, men til syvende og sist er sterke, kjærlige og årvåkne familier det beste forsvar mot overgrep mot barn. Kirkens tidligere president, Gordon B. Hinckley, sa: “Alt dette vil forekomme og bli verre med mindre det finnes en underliggende erkjennelse, ja, en sterk og brennende overbevisning om det faktum at familien er et av Den allmektiges redskaper. Den er hans skaperverk. Den er også samfunnets grunnleggende enhet.”

Hjelp til ofrene

Noen kritikere av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har påstått at Kirken setter ofrenes behov sist. Mer ekstreme rapporter antyder til og med at Kirken kanskje unngår ofrene fordi de har stilt Kirkens ledere i forlegenhet.

Disse kritikerne har snudd Kirkens tro fullstendig på hodet. Det å hjelpe ofrene er første prioritet. Det ligger i de kristnes natur å strekke seg ut med mefølelse og kjærlighet til dem som sliter med ettervirkninger av overgrep. Det står sentralt i vår tjenestegjerning. I Kirken kan ofrene finne åndelig veiledning som til slutt fører til helbredelse gjennom tro på Jesus Kristus. Overgrepsofre tilbys også profesjonell rådgivning, slik at de kan nyte godt av det beste av verdslig ekspertise, uavhengig av sin betalingsevne.

Kirkens offisielle instruksjonshåndbok for ledere sier det er Kirkens primære ansvar å hjelpe dem det er begått overgrep mot, og beskytte personer som står i fare for fremtidige overgrep.

Hvordan gjør Kirken dette? Siden den ble grunnlagt, har Kirkens grunnleggende oppfatning av og lære om familien sørget for denne støtten. I tillegg ble det opprettet en hjelpetelefon i 1995 for å gi biskopene øyeblikkelig tilgang til profesjonelle rådgivere som kan hjelpe dem å beskytte overgrepsofre. Biskoper er gode mennesker, men det er umulig for dem å forstå alle detaljene rundt overgrep mot barn, herunder de forskjellige lands juridiske krav. Det de kan gjøre, er umiddelbart å ringe hjelpetelefonen når et barn er i fare. Gjennom bare én telefonsamtale kan de få veiledning fra erfarne fagfolk.

Hvis for eksempel en tenåring gjør sin biskop oppmerksom på overgrep, går hans første telefonsamtale til hjelpetelefonen så han kan benytte seg av ressurser for å hjelpe offeret og forhindre videre overgrep. Hvis hendelsen er av kriminell art, får biskopen også instruksjoner om hvordan han skal rapportere den til politiet. Vi kjenner ikke til noen annen kirke som gir profesjonell assistanse til sine prester for å hjelpe overgrepsofre 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

Fungerer det? Ja. Selv om intet system er ufeilbarlig, får ofrene den beskyttelse og omsorg de trenger.

President Gordon B. Hinckley sa følgende i et intervju med Mike Wallace på TV-programmet 60 Minutes: “Jeg er dypt bekymret for ofrene. Jeg føler med dem. Jeg vil at vi skal gjøre alt vi kan for å lindre smerten, for å forebygge at dette onde og ugudelige kan skje. . . . Jeg vet ikke om noen annen organisasjon i verden som har tatt mer omfattende forholdsregler, gått mer inn for det, gjort mer for å løse dette problemet, arbeide med det, gjøre noe som kan få til en forandring. Vi er klar over hvor fryktelig det er, og vi ønsker å nå ut til vårt folk og hjelpe dem.”

Hvordan overgriperen håndteres

Enkelt sagt viser Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige null toleranse når det gjelder overgrep mot barn. Når overgrep mistenkes, råder Kirken sine medlemmer til først å kontakte politiet og deretter sin lokale biskop for å få råd og veiledning. Kirken samarbeider fullt og helt med politiet i forbindelse med etterforskning av overgrep mot barn, slik at overgriperne kan stilles til ansvar.

Medlemmer av Kirken som finnes skyldige i overgrep mot barn, er også underlagt Guds lover. President Hinckley har sagt: “Vi føler med overgriperen, men vi kan ikke tolerere synden han kan være skyldig i. Der overgrep er begått, er det en straff.” Domfelte overgripere blir utelukket, den strengeste straffen vårt trossamfunn kan ilegge. Utelukkede medlemmer kan ikke delta på Kirkens møter eller ha ansvar av noe slag i forsamlingen.

Kan overgripere som har betalt den juridiske prisen for sine forbrytelser og gått gjennom en streng omvendelsesprosess sammen med Kirkens lokale ledere, bli medlem av Kirken igjen? Ja. Som kristne tror vi på tilgivelse. Men kan de noensinne fungere i en stilling som kan sette dem i direkte kontakt med barn igjen? Absolutt ikke. Tilgivelse fjerner ikke konsekvensene av synd. Beskyttelse av familien er Kirkens førsteprioritet.

Siden 1995 har Kirken satt en konfidensiell anmerkning på medlemskortet til medlemmer som tidligere har forgrepet seg mot barn. Disse medlemskortene følger dem til enhver forsamling de måtte flytte til, og biskopene blir slik varslet om å ikke sette dem i situasjoner sammen med barn. Så vidt vi kjenner til var Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige den første religiøse organisasjonen som innførte en slik sporingsmekanisme. Vi holder familien hellig og beskytter dens barn. Dette forklarer hvorfor Kirken er et av de få trossamfunnene som ilegger vanlige medlemmer formelle kirkelige disiplinærtiltak (i motsetning til det offisielle presteskap) for seksuelt krenkende atferd.

Kirken anvender dette sporingssystemet på grunn av våre grunnleggende trosoppfatninger. Ingen domstol i USA har holdt en religiøs organisasjon ansvarlig for ikke å ha beskyttet sine medlemmer mot overgrep fra andre medlemmer. I så fall ville religiøse organisasjoner ha blitt politiets forlengede arm, og deres ledere polititjenestemenn. Kirken holder frivillig oversikt over sine medlemmer, ikke på grunn av loven eller frykt for å bli saksøkt, men på grunn av dens egen omtanke for familier og barn.

Plikten til å rapportere

Sentralt i mange rettstvister står spørsmålet om når og om et mulig overgrep eller en mulig overgriper blir rapportert. Kirkens funksjonærer følger lokale lover med hensyn til når og hvordan de skal rapportere overgrep mot barn til offentlige myndigheter.

Det er imidlertid vanskeligere å avgjøre om en biskop skulle rapportere informasjon om overgrep til offentlige myndigheter når han har fått denne informasjonen i en offisiell funksjon i den fortrolige rammen av en privat bekjennelse. Uavhengig av det vanskelige religiøse spørsmål som oppstår, tror noen kirkesamfunn og fagfolk at de ved å tvinge presteskapet til å rapportere en privat bekjennelse gjør det mindre sannsynlig at overgripere vil komme for å få hjelp. De vil sannsynligvis fortsette med overgrepene. Andre hevder at politiet må komme raskt på banen på grunn av faren for gjentagelse. Det er ingen almen enighet i dette vanskelige spørsmålet.

Problemet gjøres enda mer komplisert på grunn av en rekke forskjellige lover om innrapportering fra delstat til delstat og fra land til land. I 23 delstater i USA krever loven bare at presteskapet skal rapportere når informasjonen ikke er gitt i fortrolighet. I disse delstatene er det for eksempel slik at en prest som får kjennskap til overgrep i fortrolighet, som ved et skriftemål, ikke har plikt til å rapportere til myndighetene, mens en prest som personlig er vitne til overgrep eller har selvstendig grunn til å mistenke overgrep, har plikt til å rapportere. I ni andre delstater har prester plikt til å rapportere overgrep mot barn under alle omstendigheter. I de gjenstående 18 delstatene og i District of Columbia er det ingen forskrift som pålegger prester å rapportere overgrep mot barn i det hele tatt.

Biskoper i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige blir lært at de har to hovedansvar når de får kjennskap til overgrep mot barn. Først og fremst må de beskytte offeret. For det annet må de stille overgriperen til ansvar for sine handlinger. Selv i delstater hvor loven om den fortrolige bekjennelsen forhindrer presteskapet i å rapportere, gjør biskopene alt de kan for å forhindre videre overgrep. Enhver anstrengelse gjøres for å overtale overgriperen til å ta ansvar for sine handlinger ved blant annet å melde seg for politiet. Nettopp det faktum at en mann har gått til sin biskop og bekjent gjør det mer sannsynlig at en respektert leder i kirken kan påvirke ham til å gjøre det rette.

Når saker havner i retten

Hender det at Kirken havner i retten i saker om overgrep mot barn? Ja. Kirken har inngått forlik i noen få saker i løpet av de siste ti årene, når kravenes karakter har tilsagt det. I praktisk talt alle saker tilbyr Kirken rådgivning til offeret.

Men overgrep mot barn er ikke bare et problem for kirkesamfunn. Det er et samfunnsproblem, og i likhet med resten av samfunnet forstår Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige at temaet har blitt stadig mer omfattende siden tidlig på 1980-tallet, da overgrep mot barn for alvor begynte å komme på dagsordenen. Siden den gang har Kirken stått overfor et dilemma. Hvordan kan den beskytte sine barn, takle overgriperne på en effektiv måte og samtidig forsvare seg i retten når anklagene er misvisende og når sakene er grunnløse?

I et forsøk på å bedre sin stilling overfor potensielle juryer har noen advokater gått så langt som å beskylde Kirken for bevisst å gi overgripere et trygt tilfluktssted. Slike beskyldninger er helt utrolige for Kirkens ledere og medlemmer, og er helt grunnløse. Å hevde at Kirkens ledere ville beskytte en overgriper i sin midte, på bekostning av sine egne barns sikkerhet, er helt absurd.

La oss sette dette i perspektiv. Hvert år er det flere hundre overgrepssaker mot kirkesamfunn i USA. Selv om bare én sak er en for mye, er det relativt få saker som er anlagt mot Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige – langt færre enn dens 6 millioner medlemmer i USA skulle tilsi. En av grunnene til dette er Kirkens aggressive innsats for å gjøre noe med problemet de siste 20 årene. De fleste sakene som stevnes inn for retten i dag, gjelder overgrep som skal ha skjedd lenge før Kirken innførte de någjeldende retningslinjer og opplæringsprogrammer.

Et annet kritisk punkt fortjener fokus. Saker mot presteskap, som økte kraftig over hele USA i 2002, omfattet beskyldninger om at kirkesamfunn prøvde å dekke over for prester som skal ha begått overgrep. Til sammenligning blir nesten aldri Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige saksøkt for overgrep begått av sine biskoper. Isteden går som regel saker mot Kirken på at ett medlem har forgrepet seg mot et annet. Ofte fant ikke de påståtte overgrepene engang sted på Kirkens eiendom eller i forbindelse med noen av Kirkens aktiviteter.

I disse tilfellene vil Kirken forsvare seg, ikke fordi den har noe å skjule, men fordi Kirken har noe verdifullt å beskytte – nemlig barna.

Guds ord til Kirken

Det følgende er utdrag fra en tale til Kirkens medlemmer, som president Gordon B. Hinckley holdt i Salt Lake City i april 2002:

“Slike overgrep er ikke noe nytt. Det er tegn som tyder på at det har skjedd gjennom alle tider. Det er noe av det usleste, mest tragiske og fryktelige som finnes. Jeg beklager å måtte si at dette uhyrlige onde i svært begrenset grad også har funnet sted blant oss. Dette kan ikke aksepteres eller tolereres. Herren selv sa: 'Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp' (Matteus 18:6).

Dette er svært sterke ord fra Fredsfyrsten, Guds Sønn.

Jeg siterer fra Kirkens instruksjonshåndbok: ”'Kirkens holdning er at overgrep ikke kan tolereres i noen form. De som begår overgrep . . . er gjenstand for Kirkens disiplinering. De skulle ikke kalles til stillinger i Kirken, og kan ikke ha tempelanbefaling. Selv om en person som har begått seksuelt eller fysisk overgrep mot et barn, blir underkastet Kirkens disiplinering og senere får tilbake fullt fellesskap eller gjeninntas ved dåp, skulle ikke ledere kalle vedkommende til noen stilling hvor han vil arbeide med barn eller ungdom, med mindre Det første presidentskap godkjenner at anmerkningen på vedkommendes medlemskort kan fjernes.

I tilfeller hvor overgrep er begått, er det Kirkens primære ansvar å hjelpe dem det er begått overgrep mot, og beskytte personer som står i fare for fremtidig overgrep.'

I en lang periode har vi nå arbeidet med dette problemet. Vi har inntrengende bedt biskoper, stavspresidenter og andre hjelpe ofrene, trøste dem, styrke dem og la dem vite at det som skjedde, var galt, at det ikke var deres skyld, og at det aldri trenger å skje igjen.

Vi har utgitt publikasjoner, opprettet en telefonlinje hvor Kirkens embedsmenn kan motta råd om hvordan de kan takle slike saker, og tilbudt profesjonell hjelp gjennom Kirkens familiekontor.

Disse handlingene er ofte kriminelle i sin natur. De er straffbare etter loven. Profesjonelle rådgivere, også advokater og sosialarbeidere, er tilgjengelige på hjelpelinjen for å rettlede biskoper og stavspresidenter angående deres ansvar i slike situasjoner. I andre land skulle man kontakte de respektive områdepresidenter.

Kirkens arbeid er et frelsesverk. Jeg ønsker å understreke det. Det er et arbeid for å frelse sjeler. Vi ønsker å hjelpe både offeret og overgriperen. Vi føler med offeret, og vi må gjøre alt for å hjelpe ham eller henne. Vi føler med overgriperen, men vi kan ikke tolerere synden vedkommende kan være skyldig i. Der overgrep er begått, er det en straff. Det sivile rettsapparat vil gå sin gang. Og Kirkens system vil gå sin gang, ofte med utelukkelse som resultat. Dette er både en ømtålig og en alvorlig sak.

Ikke desto mindre må vi forstå, og vi må alltid forstå, at når straffen er sonet og rettferdighetens krav oppfylt, vil det være en hjelpsom og vennlig hånd der til å hjelpe. Det kan fortsatt finnes restriksjoner, men det finnes også vennlighet.”