Hvorfor religion betyr så mye: En indre lengsel

"Tro gjør oss i stand til å se det usynlige, omfavne det umulige og håpe på det utrolige." – Pastor Samuel Rodriguez[1]

I våre dager har vi flere valg og muligheter enn noen gang før. Vitenskap og teknologi utvider stadig vår kunnskap, og mangfoldet av religiøse verdenssyn fortsetter å vokse. Vår horisont synes å strekkes tynnere og raskere enn vi er i stand til å takle. Men til slutt er vi fortsatt de samme åndelige skapninger. Gjennom våre reiser består den indre lengselen.

Religioner har en felles innsikt: det er noe ufullstendig ved oss. Derfor lengter vi etter en fylde. Hvis alle spørsmål hadde et klart svar, ville det ikke være noen som strakte seg opp i bønn. Hvis hver smerte hadde en enkel kur, ville det ikke være noen tørst etter frelse. Hvis hvert tap ble gjenopprettet, ville det ikke være noe ønske om en himmel. Så lenge disse behovene består, vil også religionen gjøre det. Den er en naturlig del av livet. Å være menneske innebærer å oppleve usikkerhet, sorg og død. Religion, derimot, er en skole for å gi mening til kaos, et sykehus for å lege usynlige sår, en livline som gir oss nye muligheter.

Om dette sa Rabbi David Wolpe at religion “kan gå inn i en verden der det er mye smerte og lidelse og tap, og gi mening og hensikt og fred.”[2]

Selv om religionen griper fatt i disse behovene, ble den ikke skapt av dem. Religion er ikke bare en menneskelig reaksjon på motgang. Den overgår det menneskelige – den kommer fra en høyere kilde. Historien viser at menn og kvinner, i gode og dårlige tider, søker sannhet utenfor seg selv så vel som i sitt indre. Og de følger svarene de får.

Dessuten er religion en innsamling av unike personer til et fellesskap av troende. Men hvis den ikke kan vinne den enes hjerte, kan den ikke opprettholde sitt fellesskap. Den enkeltes åndelige opplevelser kan være like forskjellige som personene selv. Fordi vi ser “i et speil, i en gåte”,[3] kommer de fleste ting i livet an på tro. Til syvende og sist, i de dyptgående øyeblikkene med det guddommelige, er det den enkelte som filtrerer detaljene, veier bevisene og tar avgjørelser i saker av høyeste betydning. Denne kampen er troens prosess. Ludwig Wittgenstein skrev: “Å tro på Gud betyr å se at verdens kjensgjerninger ikke er siste ord i saken.”[4]

Menneskelivet handler om mening. På grunn av vår natur er vi åndelig søkende og ønsker mening. Religion gir oss et sted hvor svar og mening kan søkes, finnes og videreføres. Denne sammenhengen mellom religion og mening fortsetter i dag.

Enten det er en sunn livsstil, sosial tillit eller veldedige formål, bekrefter samfunnsvitenskapen et mylder av måter religion hjelper den enkelte på. Ifølge en fersk undersøkelse har for eksempel “de som sier at de er sikre på at det finnes en Gud, en sterkere følelse av hensikt.”[5]

Dette er særlig aktuelt nå. Vårt møte med det moderne liv er ofte et glimt av bilder som lyser klart og visner hen – så rike på overflaten, så neglisjerte ved røttene. Men religion og den åndelighet den vekker, graver under denne overflaten og kobler oss til det moralske fundament som ligger til grunn for det beste av vår felles menneskelighet.

Gjennom hele sitt liv undret idé- og kulturhistorikeren Will Durant seg over kraften i religiøs tro. Han selv kom imidlertid aldri til noen definitiv tro om Gud. På slutten av sitt liv med læring og observasjon rettet han sitt fokus mot kirkens betydning. I sine refleksjoner viste han at selv en agnostiker kan se religionens varige appell i møte med det ukjente:

“Disse kirkespir som alle steder peker oppover, ignorerer fortvilelse og reiser håp, disse høye spir i byen eller enkle kapeller i åsene – de strekker seg på hvert sitt sted fra jorden mot himmelen, i hver by i hver nasjon utfordrer de tvil og innbyr lengtende hjerter til trøst. Er det bare en tom vrangforestilling? Er det ingenting annet etter livet enn død, og ingenting annet etter døden enn forfall? Det kan vi ikke vite. Men så lenge mennesket lider, vil disse tårn bestå.”[6]

Institusjoner og oppfatninger blomstrer når de dekker reelle og varige behov. Hvis ikke, har de en tendens til å dø av naturlige årsaker. Men religionen er ikke død. På 1830-tallet, en tid da hans hjemland Frankrike beveget seg bort fra religion, skrev Alexis de Tocqueville at “sjelen har behov som må dekkes.”[7] Det har vist seg at han hadde rett. Gjennom århundrene har forsøk på å kvele disse behovene mislyktes. Religion danner strukturen for denne lengselen, og kirkene er troens hus.

Selv om de er bygget av tre, stein og stål, står kirker for noe dypt i den menneskelige sjel, noe vi lengter etter å avdekke. Mer enn noe menneskeskapt, gir religion retning og form til den enkeltes søken etter mening.