SALT LAKE CITY 14. august 2009 Det følgende er en transkripsjon av eldste M. Russell Ballards tale ved Brigham Young Universitys avslutningsseremoni 13. august 2009.
Når jeg ser på dere avgangsstudenter, vekker det sterke følelser i meg. Selv om det ikke er mulig for meg å håndhilse på dere alle og se dere inn i øynene personlig, vil jeg dere skal vite at dere er verdifulle i deres himmelske Faders øyne. Han elsker dere. Kirkens ledere elsker dere.
Jeg vil også dere skal vite at en spennende og meningsfylt tjeneste i Guds rike ligger foran dere. Jeg vet at både deres foreldre og dere selv har ofret i mange år for at dere kunne bli den dere er nå. I dag ser jeg på dere og ser deres mange år med engasjement for Kirken og for å nære deres eget vitnesbyrd gjennom studium og anvendelse av evangeliets prinsipper. Jeg ser på dere og ser Kirkens fremtidige ledere -- ikke bare fremtidige biskoper, stavspresidenter, misjonspresidenter og ledere i hjelpeorganisasjonene, men fremtidige mødre og fedre, lærere i Primær og Søndagsskolen, ungdomsledere, hjemmelærere og besøkende lærerinner, speiderledere, korledere og utallige andre som vil tjene Herren i det 21. århundre.
Dette århundret vil bli annerledes enn det foregående. På noen måter vil det bli bedre, men på andre måter vil det bli mye vanskeligere for dere og deres barn. Én ting er imidlertid ikke til å unngå -- det vil bli deres århundre, et århundre hvor dere vil få muligheten til enten å gjøre et positivt bidrag -- eller ikke. Dere vil prøve å påvirke andre, og andre vil prøve å påvirke dere. Enten vil dere formidle og fremme deres kjerneverdier som er rotfestet i Jesu Kristi gjengitte evangelium, eller så vil dere la andre definere deres verdier for dere og deres etterkommere.
Kommunikasjonen i fremtiden vil fortsette å forandre seg, gjennom Internett og nye medieteknologier. Deres verden, som preges av Internett, mobiltelefoner som kan spille inn film og laste ned filmer og musikk fra iTunes, sosiale nettverk som Facebook, tekstmeldinger og blogger, Twitter, håndholdte datamaskiner og podkasting -- dette er bare begynnelsen på det som ligger foran dere i den bemerkelsesverdige teknologiske utviklingen. Det får meg til å ønske at jeg var født 20 år senere, slik at jeg kunne finne ut av min iPhone når den ikke oppfører seg slik den skal -- noe som skjer ganske ofte.
Vi er midt oppe i en kjempemessig kamp, mine unge brødre og søstre. Slik har det alltid vært, helt siden starten på menneskenes historie. Godt og ondt har alltid vært med oss, og det samme har retten til å velge mellom dem. I den tiden jeg har sammen med dere i dag, ønsker jeg å formidle noen tanker om å stå fast for sannheten.
Jeg så nylig en undersøkelse om hvordan andre ser på medlemmer av Kirken. Jeg har lenge vært interessert i dette temaet fordi jeg har hatt endel med misjonærarbeidet å gjøre i mine oppdrag i Kirken. Å vite hvordan andre ser på oss er en viktig del av å forstå hvordan vi best kan forklare oss selv. Denne undersøkelsen viste noe meget interessant. Den tilsa at medlemmer av vår kirke noen ganger kan ha lett for å innta forsvarsposisjon overfor andre som ikke er medlem av Kirken. En av de spurte gikk så lang som å si at når siste-dagers-hellige forklarer sine trosoppfatninger, bruker de et språk som tyder på at de forventer kritikk.
Dette var ikke første gang jeg hadde hørt noe tilsvarende. Men jo mer jeg har tenkt på det, jo mer forstår jeg det. Hvis vi ikke er på vakt, kan vår kommunikasjon formidle at vi inntar en forsvarsposisjon.
Jeg tror jeg forstår noe av grunnen til dette. Helt siden Joseph Smith kom ut av Den hellige lund i 1820, har det vært folk som har reagert negativt, til og med fiendtlig, på vårt budskap. Joseph forteller oss med egne ord at første gang han forsøkte å fortelle om det han hadde sett til noen utenfor familien, var det ingen behagelig opplevelse. Den protestantiske presten han fortalte det til, sa at det var «av djevelen» og at det ikke lenger fantes noe sånt som syner og åpenbaringer. Hvis Joseph syntes dette var ille, var det fordi han ennå ikke hadde blitt klar over den ondes hvileløse kraft. Etter hvert som Kirken vokste, syntes den å tiltrekke seg stadig mer fiendtlighet. Den lille gruppen trofaste hellige ble drevet fra det ene sted til det andre. Joseph må ha følt at det neppe kunne bli stort verre enn den grusomme lidelsen han gjennomgikk i Liberty fengsel, samtidig som guvernøren i Missouri utstedte utryddelsesordren mot Kirkens medlemmer. Naturligvis ble det verre, og Joseph og Hyrum betalte for sitt arbeid, sitt vitnesbyrd og sin tro med sitt liv. Dette var dråpen som utløste den store utvandringen vestover, anført av Brigham Young, som førte oss til denne storartede amerikanske villmarken, et tilfluktssted for Kirkens medlemmer her i Rocky Mountains.
Dette er nå en uutslettelig del av historien. Dere har hørt historiene om lidelsene og ofrene siden dere var små barn. Selv konvertitter til Kirken som ikke har forfedre som gjennomgikk disse vanskelighetene, ser på menneskene og hendelsene i vår tidlige historie som en del av sin egen arv. Historiene både inspirerer og motiverer oss, slik de bør, og jeg håper og ber om at vi i vår relative velstand aldri må glemme de robuste og trofaste siste-dagers-hellige og de lærdommene vi kan få fra dem.
Men dette er ikke 1830, og det er ikke lenger bare seks av oss. Kan noe av den forsvarsposisjonen andre noen ganger opplever i oss, tyde på at vi fremdeles forventer å bli behandlet som en mislikt minoritet som ble tvunget til å flykte vestover? Forventer vi i vår omgang med andre alltid å måtte forsvare oss? I så fall tror jeg vi trenger en kursendring. Hvis vi stadig forventer kritikk og innvendinger, kan det føre til en usunn selvbevissthet og at vi inntar en forsvarsposisjon som ikke blir godt mottatt av andre. Dette er uforenlig med vår stilling som kirke i dag, og som et stort antall etterfølgere av Jesus Kristus.
Som i alle ting, kan vi se hen til Frelseren som vårt forbilde. Han møtte en enorm fiendtlighet helt fra starten av sitt virke. Da han begynte å forkynne i synagogene i Nasaret, ønsket noen å kaste ham utfor et stup. Men han lot seg ikke skremme. Han visste at han for det meste ville bli misforstått. Likevel var han fryktløs når det gjaldt å forkynne evangeliet med uttrykk som: «Noen sier til dere ... men jeg sier dere.» Han visste hva han ville si, og han sa det uten å unnskylde seg. Som skriftene sier: «Han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde» (Matteus 7:29).
Hvis vi i dag ønsker å bli respektert som vi er, må vi opptre selvsikkert -- trygge i kunnskapen om hvem vi er og hva vi står for, og ikke som om vi må unnskylde oss for våre trosoppfatninger. Det betyr ikke å være arrogant eller hovmodig. Respekt for andres syn skulle alltid være et grunnleggende prinsipp for oss -- det er nedlagt i våre trosartikler. Men når vi opptrer som en forfulgt minoritet, eller som om vi forventer å bli misforstått eller kritisert, vil andre merke det og reagere deretter.
Jeg oppfordrer dere som er hjemvendte misjonærer til å være spesielt oppmerksomme på dette. I to år banket dere på dører og taklet alle mulige spørsmål og innvendinger. Det kan lett bli til at dere i deres samtaler fremdeles tror at dere banker på dører. Det gjør dere ikke. Hvis dere har mulighet til å fortelle hva dere tror på, er det intet behov for å trå så varsomt at det virker som dere er unnvikende eller forventer kritikk. Apostelen Paulus sa: «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet» (Romerne 1:16). Det skulle heller ingen av oss gjøre. Jeg ser frem til og setter stor pris på enhver mulighet til å bære mitt vitnesbyrd om gjenopprettelsens storartede budskap. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har fornærmet noen ved slike tilfeller.
En av grunnene til at dette temaet er relevant for dere i dag er at Kirken blir stadig sterkere. I USA er vi nå det fjerde største kirkesamfunnet. Det finnes siste-dagers-hellige overalt, i lokalsamfunn fra kyst til kyst og fra nord til syd. Selv om det er en større konsentrasjon av oss i vest, blir det stadig vanligere for folk rundt om i landet å kjenne en siste-dagers-hellig personlig. I tillegg er det mange av Kirkens medlemmer som har fått en fremtredende stilling i samfunnet. En artikkel om Kirken i tidsskriftet Time kommenterte dette og inneholdt en rekke fotografier av fremstående siste-dagers-hellige.
Dette alene sørger for at Kirken vil bli stadig mer omtalt og at siste-dagers-hellige i stadig større grad vil komme opp i diskusjoner om evangeliet. Det er derfor jeg har valgt dette temaet. Dere må være ærlige, åpne, likefrem og vinnende, vise respekt for andres synspunkter og absolutt ikke gå i forsvarsposisjon når det gjelder deres egne.
Jeg vil gi dere to forslag til hvordan dere kan engasjere dere i samtaler uten å gå i forsvarsposisjon.
Første forslag: La ikke irrelevante temaer stenge ute de viktigere temaene.
Kirkens medlemmer har altfor ofte latt andre bestemme samtaleemne. Ett eksempel er polygami. Kirken avskaffet dette som offisiell praksis i 1890. Vi er nå i 2009. Hvorfor snakker vi fremdeles om det? Det ble praktisert. Det tok slutt. Vi gikk videre. Hvis noen spør dere om polygami, skulle dere bare erkjenne at det en gang ble praktisert, at det ikke blir det nå lenger, og at man ikke skulle forveksle polygamister med vår kirke. I en vanlig samtale skulle dere ikke kaste bort tiden med å prøve å rettferdiggjøre at polygami ble praktisert i gammeltestamentlig tid eller spekulere på hvorfor det ble praktisert i en periode på 1800-tallet. Dette kan være aktuelle temaer for historikere og forskere, men jeg tror bare vi forsterker stereotypene hvis vi stadig gjør dette til et viktig samtaleemne om Kirken.
Jeg vet at disse samtalene noen ganger utløses av innslag i mediene. Dette forandrer imidlertid ingenting. Tidligere i år viste en Kabel-TV-kanal den hellige tempelseremonien i en serie om polygamister. Denne fremstillingen vakte stor bekymring blant Kirkens medlemmer, noe som er forståelig. Vi ble alle støtt av det.
Jeg viser imidlertid til en artikkel som ble lagt ut på Kirkens nyhetsnettsted av avdelingen for informasjon og samfunnskontakt som en reaksjon på dette. Legg merke til stemningen i den mens jeg siterer. Den inntar på ingen måte forsvarsposisjon, selv om den er en reaksjon på en upassende fremstilling av en av våre helligste religiøse seremonier:
«I likhet med andre store trossamfunn befinner Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige seg noen ganger i søkelyset fra Hollywood, Broadway, TV-serier, bøker og nyhetsinnslag. Noen ganger er fremstillingen av Kirken og dens medlemmer ganske korrekt. Noen ganger er imidlertid fremstillingen feilaktig, eller den spiller på stereotyper. Nå og da er den direkte sjokkerende og usmakelig.
Slik katolikker, jøder og muslimer har visst i århundrer, er den slags oppmerksomhet uunngåelig så snart et trossamfunn blir stort eller fremtredende nok til å tiltrekke seg oppmerksomhet.» Artikkelen fortsetter med å fraråde en organisert boikott av kanalen eller tilsluttede organisasjoner, noe som aktivt ble fremmet av noen av våre medlemmer på Internett.»
Jeg siterer videre fra artikkelen på nyhetsnettstedet:
«Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som institusjon oppfordrer ikke til boikott. Dette ville ha skapt nettopp den slags kontroverser som mediene elsker, og det ville bare ha gitt serien et enda større publikum …
Siste-dagers-hellige skulle opptre verdig og omtenksomt. Ikke bare kan man se det forbilde Jesus Kristus viste oss i hans eget liv, men også i styrken og modenheten blant Kirkens medlemmer i dag … Om Kirken lot kritikere og motstandere velge hvor dens kamper skulle utkjempes, ville den ha risikert å bli distrahert og miste fokus på den misjon den så fremgangsrikt har utført i nesten 180 år. Isteden vil Kirken selv bestemme sin egen kurs idet den fortsetter å forkynne Jesu Kristi gjengitte evangelium over hele verden.»
La meg gi dere et annet eksempel fra den senere tid. For et år eller to siden laget en uavhengig filmgruppe en film om Mountain Meadows-massakren. Å beskrive den som en veldig dårlig B-film, er å si det mildt. For å være ærlig var den helt forferdelig -- til og med Hollywood-kritikere slaktet den. Initiativtakerne gjorde alt de kunne for å provosere Kirken til å gjøre den til et stort samtaleemne. Vi ignorerte den imidlertid helt og holdent. Vi nektet å la dem fastsette dagsordenen. Resultatet: En stor fiasko på kino og trolig en masse røde tall i initiativtakernes bankkonti. Samtidig fortsetter vi å strekke oss ut på en konstruktiv og intelligent måte til etterkommerne av dem som var innblandet i de fryktelige hendelsene ved Mountain Meadows.
Nylig har Kirken gitt ut boken Massacre at Mountain Meadows, hvor det er gjort grundige forundersøkelser for å dokumentere alle fakta rundt denne tragedien.
Mitt andre forslag er å understreke at siste-dagers-hellige følger Jesus Kristus og Jesu Kristi læresetninger. Vi prøver å følge ham i alt vi gjør.
Når alt kommer til alt, er det aller viktigste ved dere og deres vitnesbyrd at dere bygger deres tro på det Jesus Kristus forkynte, og at dere prøver å følge ham ved å leve på en måte som er akseptabel for vår himmelske Fader og for Herren.
Dette er deres grunnvoll. Det var Joseph Smiths grunnvoll. Han sa: «De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.»
Når som helst dere deltar i en samtale om Kirken, skulle dere prøve å poengtere dette. Vi følger Jesus Kristus. Vi prøver å leve slik han lærte oss. Dette er grunnvollen for vår tro og vårt liv. Dette er det sterkeste standpunkt dere kan ta, uten å komme i forsvarsposisjon. Dere behøver ikke forsvare eller rettferdiggjøre noe når dere baserer deres standpunkt på Guds Sønns læresetninger og det faktum at dere gjør deres beste for å holde hans bud.
Det er en stor velsignelse å ha Jesu Kristi lære, som er tydelig for alle som studerer Skriftene og tar imot hans læresetninger. Når vil følger den Herre Jesu Kristi lære, forstår vi at vi alle er Guds barn og at han elsker oss. Ved å følge Kristus vet vi hvor vi kom fra før vi ble født, vi vet hvorfor vi er her på jorden, og vi vet hvor vi vil gå hen når vi forlater dette jordelivet. Frelsesplanen er tydelig. Den er Guds plan for sine barns evige lykke.
Det finnes bud som Gud har gitt menneskene å etterleve. Det er hans bud, og ingen er bemyndiget til å forandre dem unntatt ved direkte åpenbaring til Guds utvalgte profet.
Mennesker over hele verden glir lenger og lenger bort fra Herrens læresetninger og i retning av et verdslig samfunn som apostelen Paulus beskrev:
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten» (2. Timoteus 4:3-5).
Vi lever i den tiden Paulus så. Stadig flere tror at det ikke finnes en Gud, en Kristus, en forløsningsplan, en forsoning, omvendelse, tilgivelse, liv etter døden, oppstandelse, evig liv eller evige familier som er beseglet til hverandre for all evighet.
Tenk hvor tomt livet må være uten velsignelsene av Jesu Kristi gjengitte evangeliums fylde. Mine brødre og søstre, vi følger Jesus Kristus. Vi kjenner lykkens plan, den store plan for forløsning gjennom den Herre Jesus Kristus. Dere avgangsstudenter kjenner Jesu Kristi læresetninger. Dere må gjøre deres beste for å etterleve dem, nå og alltid. Deres generasjon vil få ansvaret for å forkynne Herrens læresetninger og vite hvordan dere skal bygge opp hans Kirke. Husk at dere ikke behøver å rettferdiggjøre deres trosoppfatninger. Dere trenger bare å forklare dem på en kjærlig og vennlig måte. Sannheten vinner alltid frem når sann lære blir forkynt.
Her er noen få eksempler:
1. Vi følger Jesu Kristi lære om å yte tjeneste for våre medmennesker. Vi hjelper både medlemmer og ikke-medlemmer. Det store humanitære arbeid vi utfører over hele verden, lindrer nød og lidelse. Vi gjør alt vi kan, og deler våre ressurser både i form av tid og penger for å dekke behovene til både medlemmer og andre, idet vi vet at «alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:40).
2. Vi følger Jesu Kristi lære ved å strebe etter å holde Visdomsordet, som er en god måte å kunne ha en sunn fysisk kropp på. Vi unngår stoffmisbruk i enhver form fordi vår kropp er bolig for vår evige ånd, og vi blir lykkelige i dette liv ved å være åndelig sterke og fysisk sunne.
3. Vi følger Jesus Kristus ved å etterleve kyskhetsloven. Gud ga oss dette budet, og han har aldri opphevet det eller forandret det. Denne loven er tydelig og enkel. Ingen skulle ha noe seksuelt forhold utenfor de grenser som Herren har fastsatt. Dette gjelder homoseksuell adferd av ethvert slag og heteroseksuelle forhold utenfor ekteskapet. Det er en synd å bryte kyskhetsloven.
4. Vi følger Jesus Kristus ved å rette oss etter Guds ekteskapslov, som gjelder ekteskap mellom en mann og en kvinne. Dette budet har vært i kraft helt siden begynnelsen. Gud sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød» (1. Mosebok 2:24). Gud befalte Adam og Eva at de skulle være «fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere» (1. Mosebok 1:28).
Profeter og apostler i vår tid har bekreftet denne befalingen i «Familien -- en erklæring til verden», som ble utstedt i 1995:
«Gud har befalt at formeringsevnens hellige kraft utelukkende skal brukes mellom en mann og en kvinne som er lovlig viet som ektemann og hustru ... Familien er forordnet av Gud. Ekteskap mellom mann og kvinne er helt avgjørende for hans evige plan.»
5. Vi følger Jesus Kristus og forkynner evangeliets første prinsipper og alle gjenopprettelsens strålende læresetninger som vil gi Guds sønner og døtre fred, glede og lykke hvis de etterleves.
Brødre og søstre, dere storartede avgangsstudenter, så enkelt er det. Må Gud velsigne dere når dere nå forlater dette universitetet og drar ut i verden og søker lykke, med kunnskap om at hvis dere følger Jesu Kristi læresetninger, vil dere oppleve fred, glede og lykke i livet. Jeg vil bære mitt vitnesbyrd. Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus er Kristus. Han er Guds Sønn. Han lever. Dette er hans kirke. Vi går hans ærend. Han har gitt oss læresetninger og bud. Vi skulle forstå dem og forkynne dem med kjærlighet, myndighet og åndelig styrke. Jeg nedkaller en velsignelse over dere om at vår himmelske Fader vil opplyse dere og velsigne dere i hverdagen når dere får anledninger til å forklare gjenopprettelsens vidunderlige budskap for Kirken og for personer utenfor Kirken, at dere må bli velsignet med veiledning fra himmelen og at dere må være trygge og stå fast på deres egne følelser, og aldri føle at dere behøver å forsvare at dere er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Må Gud gi dere enhver velsignelse og ethvert rettferdig ønske når dere forlater dette universitetet, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn. Amen.