President M. Russell Ballard går bort i en alder av 95 år

Det er med sorg vi bekjentgjør vi at president M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har gått bort. Etter et kort sykehusopphold vendte han hjem igjen der han tok seg av sine oppgaver i den grad han kunne frem til han døde cirka kl. 23:15 den 12. november 2023, med sine kjære rundt seg. Han ble 95 år.

President Ballard ble apostel 6. oktober 1985. Han ble bekjentgjort som fungerende president for De tolv apostlers quorum 16. januar 2018. I likhet med apostlene i nytestamentlig tid, kalles vår tids apostler til å være spesielle vitner om Jesus Kristus. President Ballard var en av 15 menn som fører tilsyn med den verdensomspennende Kirkens vekst og utvikling, en kirke som nå teller mer enn 17 millioner medlemmer.

“President Ballard var aldri ubesluttsom,” sa Kirkens president Russell M. Nelson. “Han visste nøyaktig hva Herren underviste og hvordan det kunne anvendes i ens personlige liv og gi glede og lykke.”

“Vi hadde et nært samarbeid, og jeg satte alltid pris på hans varme væremåte,” sa president Dallin H. Oaks i Det første presidentskap, som satt ved siden av president Ballard i De tolv apostlers quorum i mer enn tre tiår. “Han var mann du kunne stole på. Og han var en mann som stolte på deg.”

President Ballard etterlater seg sine syv barn, 43 barnebarn, 105 oldebarn og ett tippoldebarn.

Han lærte arbeidsmoral tidlig i livet

Melvin Russell Ballard jr. ble født i Salt Lake City i Utah, 8. oktober 1928, sønn av Melvin R. og Geraldine Smith Ballard. Han lærte sin arbeidsmoral tidlig i livet – i en bilforhandler. Hans far etablerte Ballard Motor Company, og den unge Russell, den eneste gutten i en familie med fire barn, arbeidet i alle avdelinger i firmaet, blant annet ved å flytte bruktbiler rundt på parkeringsplassen tidlig i tenårene.

Disse erfaringene opprettet et mønster for arbeid som tjente president Ballard godt på alle områder av hans liv. “Jeg lærte gjennom min far at når du begynner på noe, gjør du deg ferdig med det,” sa han. “Til syvende og sist blir du tilfreds med at enten vinner du, og det blir lønnsomt, eller du finner ut at det ikke kommer til å fungere, og du går bort fra det, men du må aldri forlate det og så lure på om du er villig til å fortsette.”

En slik varig innstilling kom til nytte gjennom hele hans liv – også hans dager ved University of Utah, hans yrkesliv i bil-, eiendoms- og investeringsbransjen, og hans forskjellige oppgaver i Kirken.

“Hans forretningserfaring hjalp ham å stille granskende spørsmål som måtte stilles når en foreslår et program eller når man spør: ‘Bruker vi ressursene effektivt?’” sa president Oaks.

En Kirkens leder med profeters blod i årene

President Ballard hadde byster av tre anerkjente ledere i Kirken på sitt kontor: Kirkens grunnlegger Joseph Smith og hans bror Hyrum (president Ballards tippoldefar), så vel som Hyrums sønn president Joseph F. Smith, som var troens sjette president. Deres arv av kristent disippelskap, som naturligvis omfatter Joseph og Hyrums martyrdød i 1844, motiverte president Ballard til hans dødsdag.

“Da jeg forsto hvem de var og hvem jeg var, var det ikke til å tro,” sa president Ballard i 2019. “Jeg er alltid klar over at jeg har en plikt bare i kraft av det faktum at jeg har en forbindelse. Jeg hører dem si hele tiden: ‘Gjør noe med det, gjør noe verdifullt. Kom i gang gutt, ikke bare sitt der.’ De var gjørere. De måtte være gjørere.”

Han ønsket at alle siste dagers hellige, også hans barn, skulle tenke dypt på troens liv som ble levd av disse tidlige lederne i Kirken. Han sa til sin sønn Craig, en 19 år gammel misjonær den gangen: “Husk at profeters blod flyter i dine årer.”

“Vel, ikke noe press der,” husket Craig at han tenkte. “[Min far] så på [disse bystene] hver dag på sitt kontor … og jeg tror han følte at han måtte gjøre sitt beste. Han innpodet det i resten av oss.”

President Nelson sa at omvendelse, forpliktelse og innvielse “var i [president Ballards] blod. Kan dere tenke dere – vi hadde privilegiet å sitte ved siden av en mann som er tipp‑oldebarnet til Hyrum Smith. Og Joseph Smith var hans tipp‑oldeonkel. Hver dag er jeg takknemlig for privilegiet å omgås en direkte etterkommer av disse respekterte og ærede lederne. Han har den samme integritet som de hadde.”

I sin siste generalkonferansetale, holdt den 1. oktober 2023, tale han om profeten Joseph Smith og om hans sentrale rolle i gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium og velsignelsene det inneholder.

President Ballards kirkelige tjeneste omfattet hans tid som ung misjonær i England, biskop, president for Canada Toronto misjon, et medlem av De syttis presidentskap og mer enn tre tiår som apostel.

“Jeg vil ikke gjøre dette for penger,” sa president Ballard. “Du kan ikke ansette meg og betale meg for å gjøre det jeg blir bedt om å gjøre som et medlem av De tolv apostlers quorum. Men for Herren er det det største privilegium som noensinne kan gis til en mann. Vi er vitner til realiteten av Herren Jesu Kristi liv og tjenestegjerning.”

President Ballard tok dette ansvaret alvorlig, enten det var som tidligere leder for Kirkens misjonærråd (som innbefattet arbeid for å utvikle Forkynn mitt evangelium, instruksjonsveiledningen for alle misjonærer), med da ansvar for mer enn 50 000 misjonærer, eller som far til fem døtre og to sønner.

Et spesielt vitne, en spesiell far

President Ballard sa at noen av hans største opplevelser kom fra å undervise sine barn om Jesu Kristi evangelium. “Du lærer å fange undervisningsøyeblikkene, og hvis du er våken og klar, kommer de, og når disse øyeblikkene er der, er det en skam for en far å gå glipp av en anledning til å undervise sine barn om et prinsipp.”

Et av disse øyeblikkene kom sent på 1980-tallet etter at president Ballard ble apostel. Craig, hans yngste sønn, innrømmer at han var “litt bitter”, fordi hans far ofte var borte fra hjemmet på oppdrag. Det var ikke lett å dele den mannen han kalte “pappa” med siste dagers hellige rundt om i verden. “Da jeg var ung, forsto jeg ikke det,” sa Craig. Heldigvis ble president Ballard klar over denne misforståelsen. President Ballard gjenkjente en undervisningsanledning og tok Craig med på et oppdrag for Kirken til Tonga og Samoa.

“Da vi gikk av flyet, var det første gang jeg forsto hvordan andre så ham,” sa Craig. “Mange hadde gått i to dager for å komme og bare få et glimt av en apostel. Det var da det forandret seg fra en byrde til en velsignelse for meg å kjenne denne personen inngående.”

Dette var, sa Craig, et speilbilde av president Ballards gave som var ikke bare å fortelle folk noe, men også å undervise dem.

“Han sa ikke bare: ‘Du får finne ut av det’. Han visste at jeg trengte å forstå det, og jeg trengte å ta del i å oppholde hans kall,” sa Craig. “Det var en stor erfaring for meg å få, og han har gjort det mange flere ganger på unike måter. Han var ikke bare et spesielt vitne – han var en spesiell far.”

Et annet undervisningsøyeblikk kom etter at hans datter Tammy, som var i skolealder, lekte med venner i en bil som på en eller annen måte rullet bakover og ødela døren. Tammy sa at hun var som forstenet da hun fikk vite at bilen hun trodde var hennes fars egentlig tilhørte en annen. President Ballard sa at da han kom hjem og så uttrykket i datterens ansikt, visste han at han hadde hennes fulle oppmerksomhet. “Jeg lærte henne at hun var langt mer dyrebar enn Cadillacen hun hadde skadet, og at det som skjedde i livet hennes og hvor dyrebar hun var for meg, var langt viktigere. Vi kunne reparere bilen, men hvis hun gjorde noe galt i livet, ville det være langt vanskeligere å reparere.”

“Han vil bli husket som en vidunderlig ektemann og en storartet far,” sa president Nelson. “Det er dette som var hans høyeste prioritet. Han var et godt eksempel for oss på dette, selv om han hadde hatt mange, mange krav på sin tid. Hans familie kom alltid først.”

Gjennom årenes løp begynte president Ballards barn å stole på hans åndelige styrke. Hans avdøde hustru Barbara sa: “Da vi var i Canada på misjon, skulle vår lille gutt begynne i barnehagen og kjente ikke en eneste person. Han var redd. Min mann tok han med inn på kontoret, knelte ned sammen med ham og ba om at vår himmelske Fader måtte hjelpe ham å finne venner. De holdt denne bønnen sammen flere dager på rad. Han har hjulpet flere av våre barn på denne måten når de har hatt spesielle behov.”

Ballards ba ikke bare sammen regelmessig, men lekte også sammen på eventyrlige familieferier. President Ballard mintes en tur de tok til California i en av de aller første bobilene som rullet av samlebåndene. “Jeg tok dem med til Chinatown, og alle i San Francisco så på det store tingen og pekte og lo av den,” sa han. “Jeg kunne ikke finne et sted å parkere den, så jeg satte alle av i Chinatown og fortsatte å kjøre rundt i åsene i San Francisco, og endte til slutt opp med å hente dem igjen.”

Han giftet seg med sin “engel”, Barbara

President Ballard kunne ikke snakke om sin familie uten å rose Barbara. “Hun er rett og slett en engel. Det er veldig vanskelig å bo sammen med noen som er nesten fullkommen,” sa han. De møttes på “Hello Day Dance” [Velkomstdansen] på University of Utah. “Hun var ikke bare vakker men hadde en sprudlende personlighet. Jeg visste fra begynnelsen av at jeg ønsket å gifte meg med henne, men hun delte ikke de samme følelsene. Det var litt vanskelig å overbevise henne. Jeg tøyset med henne om at å få henne til å gå med på å gifte seg med meg, var den beste salgsjobben jeg noensinne har gjort.”

President Ballard roste Barbara som en fantastisk mor hvis rolige fremferd gjorde hjemmet mer som himmelen. “Alle våre syv barn, hvis dere skulle få dem hit og spørre dem om de noen gang hørte sin mor heve sin røst innenfor hjemmets vegger, ville svaret være nei. Det gjorde hun aldri. Hun var i stand til å arbeide gjennom en krise på en svært rolig og stillferdig måte. Hun var mild, hun var kjærlig, hun var omsorgsfull, hun var vaktsom og hennes barn forgudet henne. Det finnes ingen i verden som kan måle seg med det våre barn føler for sin mor.”

Deres barn nummer to, Holly, er enig. Hun sa at foreldrenes kjærlighet og respekt for hverandre påvirket henne og hennes søskens oppførsel på livsformende måter.

“Vi følte at det beste stedet å være, var å komme hjem og være der i dette miljøet fordi våre foreldre var veldig gode mot hverandre,” sa hun. “Jeg lærte at du må behandle alle med respekt. Og de var veldig flinke til å gjøre det med oss som barn.”

President Oaks, som ble kalt til De tolv apostlers quorum et år før president Ballard, sa han “beundret sånn den måten president Ballard behandlet sin evige ledsager, Barbara på. I hennes høye alder og hans høye alder var han en eksemplarisk ektemann. Så omsorgsfull. Og så snill.”

Barbara døde 1. oktober 2018, 86 år gammel. Hun utholdt en lang kamp med helseproblemer, herunder Alzheimers, med sin karakteristiske eleganse og sans for humor.

“Hvor takknemlig jeg er for å vite hvor min kjære Barbara er og at vi vil være sammen igjen, med vår familie, i all evighet,” sa president Ballard på generalkonferansen fem dager etter Barbaras bortgang.

En personlig tjenestegjerning - en for en

President Ballards ømme følelser overfor sin familie strakte seg ut til de personer han underviste fra talerstolen. Under en tale på Kirkens generalkonferanse i oktober 1980, oppfordret han siste dagers hellige til å sende ham navnene til mennesker i nød. Han lovet til gjengjeld å skrive et brev til oppmuntring til disse personene. Hundrevis av brev strømmet inn fra hele verden. President Ballard skrev til slutt over 600 personlige brev til oppmuntring til mennesker som trengte åndelig hjelp. En av mottagerne skrev: “Jeg føler at brevet ditt var den virkelige starten på denne fantastiske forandringen i mitt liv, og jeg takker deg fra dypet av mitt hjerte.”

“Vi burde strekke oss ut til den ene,” sa president Ballard. “Vi burde se på alt vi kan gjøre for å hjelpe hverandre gjennom denne reisen gjennom jordelivet. Jeg tror folk innerst inne er gode, og jeg tror de ønsker å vite hva sannheten er, men de vet ikke hvor de kan finne den. De spør: ‘Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hvor går jeg hen? Hva fører alt dette til? Hvor fører det meg?’”

President Ballard skrev for å besvare disse spørsmålene i boken Vår søken etter lykke (1993), som bidro til å undervise andre om Kirken og deres hensikt i livet. President Ballards forfatterskap omfattet også La oss rådføre oss med våre råd (1997), som ble brukt av mange lokale ledere over hele Kirken.

Gjennom alle sine erfaringer som ektemann, far og apostel, så president Ballard hen til Jesus Kristus for å finne inspirasjon og trygghet i alle ting. Han bar faktisk ofte et lite bilde av Frelseren i jakkelommen til oppmuntring på vanskelige dager.

“Når han ble motløs, tok han frem og så på [bildet av Jesus Kristus] og tenkte: ‘Jeg kan klare dette. Jeg kan gjøre alt for Ham,’” sa Holly.

President Ballard forsto at Jesu Kristi evangelium er et anker i en verden med skiftende verdier. “Jeg har en sterk overbevisning om at de som virkelig er forankret i sin tro på gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium og profeten Josephs misjon og i åpenbaringene som har kommet til Kirken gjennom ham, som bekrefter og erklærer at Jesus Kristus er Guds Sønn og at evangeliet er på jorden, vil være i stand til å takle hva som helst som livet gir dem.”