Den store mormon-folkevandringen på 1800-tallet som begynte i Illinois i 1846, fortsatte gjennom Iowa og Nebraska og til slutt endte opp på et tilfluktssted i Rocky Mountains, var en av de mest bemerkelsesverdige episoder i historien om USAs store folkevandring vestover. I motsetning til de tusenvis av andre pionerer som strømmet vestover til California og Oregon på jakt etter et bedre liv, reiste mormonpionerene ufrivillig – fordi de ble drevet ut fra Illinois og Missouri av fiendtlige naboer. Senere skulle mormonpionerenes rute fylles med konvertitter som kom fra Europa.
- Med drapet på Joseph Smith i 1844 og økende press på mormonene om å forlate sin by Nauvoo ved bredden av Mississippi, ble det snart klart for Kirkens ledere at de ville måte flytte nok en gang. Først etablerte de et fristed i det som ble kalt Winter Quarters, nær dagens Omaha, Nebraska. I 1847 satte så det første vogntoget under ledelse av Brigham Young kursen vestover mot Rocky Mountains, uten å vite nøyaktig hvor de skulle.
- Da den første gruppen mormon-pionerer ankom Saltsjødalen sommeren 1847, så Brigham Young ut over det som da var en ufruktbar, tørr ørken og erklærte: “Dette er det rette stedet.”
- I 1849 etablerte president Young Det vedvarende emigrasjonsfond for å hjelpe fattige siste-dagers-hellige innvandrere. Fondet hjalp rundt 30 000 innvandrere fra de britiske øyer, Skandinavia, Sveits, Tyskland og Nederland å komme til Amerika – mer enn en tredjedel av det totale antallet siste-dagers-hellige innvandrere fra Europa i denne perioden.
- For å spare på dyre vogner og okser brukte rundt 3000 av pionerene senere billige håndkjerrer i tre som var lette nok til å trekkes over de store slettene. En familie eller fem enkeltpersoner ble tildelt en håndkjerre, og 18 til 20 personer delte et telt. En håndkjerre kunne ikke frakte mer enn 90 kg – cirka 8 kg bagasje per person. Hvert kompani var svært godt organisert og ble ledet av en erfaren veiviser og ledsaget av minst fire forsyningsvogner trukket av okser.
- Den første gruppen med håndkjerrer reiste fra Iowa City, Iowa, 9. juni 1856 med et kompani på 266 personer fra England, to dager senere etterfulgt av et annet kompani på i overkant av 200. Disse tidlige håndkjerrebrigadene kom trygt frem til Saltsjødalen, men reisen var ikke lett. Pionerenes dagbøker forteller om tøffe værforhold, trusselen fra fiendtlige indianere, medreisende som døde, og de kontinuerlige lidelsene på grunn av sult og utmattelse.
- Tragedien inntraff høsten 1856 etter at Willies og Martins håndkjerrekompanier reiste sent på året med til sammen 1000 personer. Begge kompaniene ble plaget av mangel på forsyninger og vanskeligheter, blant annet en tidlig snøstorm som ble til et av århundrets verste uvær. De utmattede kompaniene slo leir i dyp snø på Wyoming-slettene der mer enn 200 mennesker døde av sult og kulde. Et massivt redningsarbeid ble igangsatt umiddelbart da meldingen om deres situasjon nådde Salt Lake City.
- Til sammen døde tusenvis av mormonpionerer langs veien, enten de kom med vogn eller håndkjerre. Familiemedlemmer, inkludert barn, ble ofte gravlagt i grunne graver som aldri ville bli besøkt igjen.
- Under Brigham Youngs ledelse gjennomførte anslagsvis 70 000 siste-dagers-hellige den strabasiøse reisen til Utah fra 1847 og frem til den transkontinentale jernbanen ble fullført i 1869. Pionerenes samlede opplevelse har hatt stor innflytelse på mormonenes selv-identitet. Pioneerforfedre som gjennomførte reisen, blir hedret og ofte omtalt ikke bare på etterkommernes familiesammenkomster, men også på møter for Kirkens medlemmer, som ser pionerenes eksempel på mot og oppofrelse som inspirerende.