Medlemmer lindrer sult i Kongo

Artikkel og foto av Howard Collett

Kirkens veldedighetstjeneste. Med kassava-feltene sterkt redusert pga sykdom, sviktende salg av kassava på verdensbasis, og et land som fremdeles sliter tungt etter en lang borgerkrig, var Kirkens ledere i Kongo bekymret for sine medlemmers velferd. Menn som var vant til å arbeide ute på markene, sto nå uten betalt arbeid. Medlemmer i alle aldre led av alvorlig hungersnød og underernæring. Kirkens ledere ba Kirkens veldedighetstjeneste om hjelp til å redde denne viktige avlingen for å sørge for arbeid og sårt tiltrengt næring. Hjelpeforenings-søstre i Luputa, Kongo skreller kassava — en treaktig, spiselig rot som vokser godt i dårlig jord og med lite regn — som forberedelse for foredling ved et nytt anlegg bygget av Kirkens veldedighetstjeneste. Kassava er en treaktig, spiselig rot som vokser godt i dårlig jord med lite regn. Den er verdens tredje viktigste karbohydratkilde, og den står for en tredjedel av kaloriinntaket for Afrikas innbyggere syd for Sahara. Ettersom den kan høstes ved behov, fungerer kassava som en reserve ved hungersnød. Den spiselige roten er imidlertid også sårbar for mugg og sykdom, og inneholder store mengder giftstoffer, først og fremst cyanid. Selv med kassavaens mange utfordringer, er den likevel en viktig eksportartikkel for Kongo og en hovednæringskilde for landets 71 millioner innbyggere. Dessverre har den lange borgerkrigen og et sykdomsutbrudd til sammen utgjort en katastrofe for landets kassava-avlinger. Det stadig krympende internasjonale kassava-markedet har gjort livet enda vanskeligere for de fattige bøndene. Resultatet har blitt alvorlig hungersnød og underernæring. I samarbeid med lokale prestedømsledere har Kirkens veldedighetstjeneste utviklet et matprosjekt som har gitt fantastiske resultater og vist seg å bli til stor velsignelse for Kongos innbyggere. “I 2006 undersøkte vi en rekke veldedige organisasjoner og universiteter i området,” sa Wade Sperry, feltleder for Kirkens veldedighetstjenestes matprosjekt.“Én av dem — en nigeriansk organisasjon som heter IITA — hadde utviklet en virusfri kassavaplante. De var villige til å hjelpe våre lokale prestedømsledere å lære bønder å produsere de nye virusfrie plantene og finne nye markeder.”Et tre år langt prosjekt for å hjelpe familier å gjenoppbygge sin gårdsdrift ble godkjent. Fem hundre familier mottok virusfrie planter. I samarbeid med lokale ledere i Kirken, fikk familiene opplæring i bedre bearbeidelse av jorden og behandling etter innhøstingen.“Jorden ble bearbeidet for hånd,” sa Ferren Squires, leder for landbruksavdelingen Kirkens veldedighetstjeneste. “Vi visste at dypere pløyning med mekanisk utstyr ville motvirke sykdommen og avhjelpe problemet.” Heldigvis hadde provinsguvernøren nettopp kjøpt inn to traktorer til Luputa.“Innbyggerne måtte også lære nye landbruksteknikker som riktig vanning og passe avstand mellom plantene,” sa bror Sperry. Av de 22 nye variantene av kassava som er utviklet av IITA, ble 10 utprøvd av bøndene i slutten av 2009. De nye variantene viste seg å være motstandsdyktige mot sykdom og skadedyr, hadde lavt cyanidinnhold, tålte godt tørke, ble fort modne og ga gode avlinger. De ga en bærekraftig avkastning som er 50 prosent høyere enn den de lokale variantene gir.Av den første avlingen ble det satt av 300000 skudd. Disse ble brukt til å plante ytterligere 30 hektar med kassava, som ga en avkastning på 900 tonn røtter det første året. Kirkens veldedighetstjeneste samarbeidet med Kirkens lokale ledere og IITA om å bygge et lite foredlingsanlegg. Anlegget har en rivemaskin, en presse, en mølle og to bløtleggingstanker som samlet gir et ferdig produkt som kan lagres eller selges.Mens bøndene tidligere bare kuttet, skrelte, vasket og tørket roten, sørget foredlingsanlegget for en vask nummer to, rasping, gjæring og uttrekking for å redusere muggdannelse og forbedre smaken. Prøveprosjektet er avsluttet, men ikke historien. Lokale prestedømsledere fortsetter å forvalte ressursene ved å fordele landbruksjorden på flere av Kirkens grener i Luputa distrikt.Familiene dyrker også sin egen kassava, for så å foredle den for et lite gebyr som går til vedlikehold av utstyret. De har ofte nok mel til eget bruk, til matvarelager og til å selge på markedet med en liten fortjeneste. Alt overskudd går til å hjelpe fattige og trengende. “Dette prosjektet viser bærekraftighet på sitt beste,” sa bror Squires.“Disse fattige bøndene har blitt mer selvhjulpne ved økt produksjon, forbedret markedsføring og bedre foredling. De har gitt tilbake til de trengende med sin overskuddsproduksjon. Dette er en flott suksesshistorie."