Helt fra begynnelsen av viste Kirkens medlemmer en bemerkelsesverdig evne til å sette materielle ting til side til fordel for åndelige mål. Et av Kirkens første medlemmer, Martin Harris, pantsatte gården for å betale for utgivelsen av Mormons bok. Det finnes mange andre eksempler på selvoppofrelse blant de tidlige siste-dagers-hellige. Drevet fra sted til sted – fra Missouri til Illinois til den vestlige koloniseringsgrensen – forlot Kirkens medlemmer flere ganger sine hjem, gårder og bedrifter som de hadde pleiet med kjærlig hånd. Da de foretok den siste store reisen over de amerikanske slettene til Rocky Mountains, var mange allerede utarmet. De som kom med håndkjerrer fordi de ikke hadde råd til vogner, er et gripende vitnesbyrd om dette faktum. Brigham Young sa en gang at hvis siste-dagers-hellige kunne få være i fred i Rocky Mountain-dalene i 10 år, ville de etablere seg som et selvstendig folk. Med tiden ble Brigham Youngs visjon om et fremgangsrikt, uavhengig og åndelig folk i stor grad realisert. Fullstendig økonomisk uavhengighet og frihet fra gjeld skulle imidlertid ta flere tiår. Historikere i dag peker på det tidlige 1900-tallet som tiden da Kirken endelig begynte å komme seg på benene og frigjøre seg fra tiår med gjeld – og de fremhever spesielt en tale av Kirkens president Lorenzo Snow, der han oppfordret de siste-dagers-hellige til fornyet trofasthet mot prinsippet om tiende. Tiende er et gammelt bibelsk prinsipp og har vært praktisert av mange kirkesamfunn gjennom århundrene. Uavhengige undersøkelser viser imidlertid at ingen andre steder i dagens Amerika blir prinsippet om tiende så allment og trofast fulgt som blant medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Mesteparten av inntektene som brukes til å administrere Kirken, kommer fra tiende, ikke fra virksomheter eller investeringer. Tiende har dermed vist seg å være en enorm velsignelse for Kirken og dens medlemmer, sammen med enkle, men fornuftige økonomiske prinsipper som å unngå gjeld, leve innenfor ens midler og sette til side midler for dårligere tider. Nøkkelen til å forstå Kirkens finanser er å forstå at de er et middel for å nå et mål. De lar Kirken utføre sin religiøse oppgave over hele verden. Eier Kirken forretningsvirksomheter? Ja. I Kirkens tidligere historie da den etablerte seg i de avsidesliggende områdene mellom fjellene i vest, var noen av disse virksomhetene nødvendige på grunn av det enkle faktum at de ikke eksisterte andre steder i samfunnet. Etter hvert som private virksomheter utviklet seg og behovet for kirkeeide virksomheter ble redusert, ble de solgt, donert til fellesskapet eller nedlagt. Zions Bank og LDS Hospital er eksempler på dette. I dag støtter Kirkens aktiva Kirkens oppgave og prinsipper ved å fungere som et fond for dårligere tider. Jordbrukseiendom som nå drives som forretningsvirksomheter, kan omdannes til velferdsgårder i tilfelle det skulle oppstå en verdensomspennende matvarekrise. Selskaper som KSL Television og Deseret News sørger for strategisk verdifulle kommunikasjonsverktøy. Tiendemidlene brukes til å støtte fem sentrale virksomhetsområder:
• Sørge for bygninger eller møtesteder for medlemmer rundt om i verden. Vi har tusenvis av slike bygninger og åpner stadig flere, noen ganger flere på en uke.
• Å sørge for utdannelsesprogrammer, inkludert støtte til våre universiteter og våre Seminar- og Institutt-programmer. • Støtte til Kirkens verdensomspennende misjonærprogram. • Oppføring og drift av nesten 140 templer over hele verden og administrasjon av verdens største slektshistorieprogram. • Støtte til Kirkens velferdsordninger og humanitærhjelp, som hjelper mennesker over hele verden – både medlemmer av Kirken og dem som ikke er medlemmer.